KAPITTEL 1

Innledning

 

For siste gang siterer jeg Kierkegaard fra 1859:

Skal vi «i sandhed … lykkes … at føre et menneske hen til et bestemt sted,» må vi «først og fremmest … passe på at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst. … For i sandhed at kunne hjælpe en anden må jeg forstå mer, end han – men dog vel først og fremmest forstå det, han forstår.»

For å forstå pasienten, er pårørende en uvurderlig støttespiller. Pårørende har ofte hatt en tett oppfølging av pasienten før han fikk tjenester fra oss. De kjenner dem ofte godt, og er en viktig ressurs i vårt arbeid. Pasienter som ikke har nære pårørende har hatt mindre muligheter for å få den hjelp de har trengt ved behov.

Likevel har det de siste tiårene i stadig større grad rådet en holdning om at personalet på institusjonen, eller helsetjenester i hjemmet, skal dekke mesteparten av pasientens behov. Det kan skape konflikter mellom personalet og pårørende om vi ikke er bevisste på dette. De pårørende kan lett bli oppfattet som kravstore, masete, utakknemlige og krevende. Vi som er helsepersonell skal vite at pasientens pårørende er en viktig ressurs for oss. Derfor er et nært samarbeid også med pårørende viktig, og krever at vi er bevisste på våre holdninger til dem og hvordan vi skal bistå i oppfølgingen. I årene som kommer vil de pårørende bli enda viktigere, da helsevesenet står overfor nye, store utfordringer med den kommende «eldrebølgen».

Med de store omsorgsutfordringene vi står overfor i årene som kommer, er vi avhengig av å kunne benytte omsorgsressurser utenfor de kommunale helse og omsorgstjenestene. Samfunnets samlede omsorgsressurser må mobiliseres på en ny måte. Dette gjelder pårørende, frivillige organisasjoner, kulturtjenester og andre frivillige.

I Meld. St. 29 (20122013) Morgendagens omsorg, legges det vekt på at et sterkt velferdssamfunn bare kan skapes sammen med innbyggerne. Det bygges på tillit til at befolkningen vil ta ansvar og delta aktivt i fellesskapet. Et slikt medansvar uttrykker seg i deltakelse i frivillige organisasjoner, brukerorganisasjoner og den mer uformelle innsatsen i lokalsamfunnet, familien og i sosiale nettverk. Her er det viktig at det er tillit og solidaritet mellom generasjoner.

Frivilligheten er en del av løsningen for å møte utfordringene ved morgendagens omsorg. Dette skal gjøres ved å styrke den enkeltes handlingskompetanse så han eller hun kan ta vare på seg selv og andre, slik at ikke alt overlates til profesjonelle helsearbeidere. Sterkere brukerinnflytelse, medborgerskap og mer direkte lokaldemokrati vil bli viktige forutsetninger for omsorgsfellesskapet.

Et aktivt og levende lokalsamfunn, både organisert og uorganisert, vil ivareta en stor del av den aktive omsorgen. Pårørende og frivillige kan bidra til at pasienten får delta på kulturaktiviteter og arrangementer av ulikt slag. Slik kan både personer som bor på sykehjem og de som er hjemmeboende få meningsfulle opplevelser og sosial og fysisk stimulering i hverdagen. Det bidrar til å møte de sosiale, eksistensielle og kulturelle behov vi alle har.

Figur 1.1 Trekanttenkning som basis i pasientomsorgen.

 

Trekanttenkning som basis

Når behandling, pleie og omsorg skal planlegges og tilrettelegges, er modellen med trekanttenkning nyttig å bruke som ramme, se figur 1.1. Dere husker sikkert at dette også ble omtalt i studiehefte 3 Kommunikasjon.

Helsepersonell er opplært til at pasienten skal være i sentrum. Dette er vel og bra, men for å få pasienten i sentrum må personalet og pårørende også ivaretas. Både pasientens og personalets situasjon blir drøftet i andre studiehefter. I dette heftet blir pårørendes situasjon vektlagt.

 

  1. Reflekter litt over hva dere får fra og gir til de tre gruppene i trekanten (pårørende, personal og pasient) gjennom det daglige arbeidet.
  2. Hvordan er det vi gir og får fordelt mellom disse gruppene?

 

Bilde: Sang – en felles aktivitet