KAPITTEL 1

Sirkulasjonssystemet

 

Sirkulasjonssystemet består av hjertet, blodårene og lymfeårene. Disse delene blir beskrevet i dette kapittelet. I tillegg vil selve blodet bli beskrevet, da det er blodet som frakter med seg avfallsstoffer, næring, gasser og hormoner gjennom sirkulasjonssystemet og ut til alle deler av kroppen. Sirkulasjonssystemet har derfor stor betydning for kroppens væskebalanse, forsvar mot infeksjoner, heling av sår og temperaturregulering.

 

Blodet

Blodet består av røde blodceller, blodplater, hvite blodceller og blodplasma. Røde blodceller er jevne i formen, men kan variere litt i størrelsen etter surhetsgraden (pH) i blodet. De er runde og litt flattrykte. Røde blodceller dannes i den røde beinmargen. Umodne røde blodceller har cellekjerne, men den forsvinner før cellene slippes ut i blodbanen.

De røde blodcellene transporterer oksygen. Transporten foregår ved at oksygen blir bundet til det røde fargestoffet hemoglobin som finnes i disse cellene. Hemoglobin inneholder jern, og vi trenger derfor tilførsel av jern i maten for å opprettholde normal produksjon av røde blodceller.

Blodplatene er under halvparten så store som de røde blodlegemene. De har ikke cellekjerne. Også blodplatene produseres i den røde beinmargen. De er viktige for blodets evne til å levre seg, og alvorlig mangel på blodplater fører derfor til risiko for blødning.

Hvite blodceller har cellekjerne og er de største cellene i blodet. De spiller en viktig rolle for å beskytte kroppen mot infeksjoner. Det finnes flere typer hvite blodceller, alt etter formen på cellekjernen og hvilken funksjon de har. Vi skal her nevne de to typene som finnes i størst antall. Granulocytter har først og fremst til oppgave å ta opp i seg («spise») bakterier og andre mikroskopiske fremmedelementer som er kommet inn i kroppen, og dermed uskadeliggjøre dem. Den andre hovedtypen hvite blodceller, lymfocytter, har kompliserte funksjoner som er av sentral betydning for vårt immunforsvar. Alle typer hvite blodceller dannes i den røde beinmargen, men noen av dem (lymfocyttene) gjennomgår innviklede modningsprosesser der både beinmargen og lymfeknutene har stor betydning.

Blodplasma er væsken som blodcellene svever rundt i. Det er klar og lyst gul. Dersom vi tar en blodprøve, tilsetter et stoff som hindrer blodet i å levre seg, og lar prøven stå i ro i glasset, vil blodcellene langsomt synke til bunns. Væsken som er over bunnfallet, er plasma. Det er litt mer plasma enn blodceller i blodet.

Serum likner på plasma, men er ikke helt det samme. Dersom en blodprøve står i ro i et prøvetakingsglass uten at det er tilsatt et stoff for å hindre blodlevringen, vil blodet koagulere (levre seg). Koagelet (klumpen som dannes etter levring) vil etter hvert synke til bunns, og den gule væsken ovenfor er serum. Serum inneholder derfor de fleste stoffene som finnes i plasma, men i tillegg inneholder plasma noen proteiner som hjelper for at blodet skal levre seg. Et av de viktigste av disse proteinene heter fibrinogen. Både plasma og serum inneholder salter, glukose, andre næringsstoffer, oppløste gasser, stoffskifteprodukter, hormoner, proteinet albumin, og motstoffer (antistoffer) mot infeksjoner.

 

Hjertet

Hjertet er en muskel som er omtrent på størrelse med en knyttneve. Den er hul, og har som hovedoppgave å pumpe blodet rundt i kroppen. Det finnes en skillevegg inne i hjertet som deler hjertet i to atskilte halvdeler, høyre og venstre hjertehalvdel. Hver halvdel er igjen delt i to, et forkammer og et hjertekammer. Hjertet har altså fire kamre: Høyre forkammer, høyre hjertekammer, venstre forkammer og venstre hjertekammer.

Hjertekamrene har tykke vegger, mens forkamrene har tynnere vegger. Mellom forkammer og hjertekammer er det åpninger med klaffer i. Disse klaffene kalles seilklaffer. Det er seilklaffer både i høyre og i venstre hjertehalvdel. Ved utløpet fra venstre hjertekammer til aorta finnes det klaffer som kalles aortaklaffene. Ved utløpet fra høyre hjertekammer til lungearterien er lungearterieklaffene. Når vi snakker om hjerteklaffer, mener vi både aorta og lungearterieklaffene som ligger der blodet pumpes ut fra hjertet, og seilklaffene som ligger i selve hjertet mellom forkamre og hjertekamre. Klaffene bidrar til at blodstrømmen går rett vei når hjertet trekker seg sammen.

Hjerteveggene har tre lag. Endokard er innerst. Det er en tynn, elastisk bindevevshinne. Hjerteklaffene er egentlig folder av endokard. Det midterste laget av hjertet er myokard, et tykt lag som er selve hjertemuskulaturen. Ytterst er perikard (hjerteposen) som er en bindevevshinne i to lag med et tynt lag væske mellom.

Alle muskler trenger oksygenrikt blod for å kunne gjøre arbeidet sitt. Slik er det også med hjertemuskelen. En rekke blodårer forsyner den med oksygenrikt blod fra aorta. Disse blodårene kalles kransarteriene (kranspulsårene) og kan lett ses på hjerteveggens overflate. Dette er viktige blodårer, og trange partier i kransarteriene kan føre til hjertekrampe og hjerteinfarkt.

 

Figur 1.1 Hjernens hulrom (ventrikler).

 

Bilde: Måle blodtrykket

Figur 1.3 Hjertet sett ovenfra

 

Kretsløpet

Det store kretsløpet er den delen av blodomløpet som fører blodet fra venstre forkammer til venstre hjertekammer og derfra ut gjennom hovedpulsåren (aorta). Fra aorta pumpes blodet videre til de mange pulsårene (arteriene). Disse forgrener seg etter hvert til svært små arterier og videre til kapillærer, som er de aller tynneste blodårene. Blodet fra alle deler av kroppen renner tilbake til hjertet gjennom tallrike samleårer (vener). Det samles til slutt i to store samleårer (hulvenene) som tømmer seg i høyre forkammer.

Veggen i kapillærene består av bare et enkelt, tynt lag med celler. Gjennom kapillærveggene kan oksygen komme fra blodet og ut til celler og vev utenfor blodårene, samtidig som avfallsgassen karbondioksid (CO2) kommer fra alle celler i vevene og løser seg opp i blodet. Dermed forsyner det store kretsløpet hele kroppen med oksygenrikt blod, og fjerner samtidig karbondioksid fra vevene. Dette fører til at blodet i samleårene (veneblodet) er oksygenfattig og inneholder mye karbondioksid. Det har mørkere farge enn det oksygenrike arterieblodet.

Figur 1.4 Kretsløp.

Det lille kretsløpet eller lungekretsløpet fører det oksygenfattige blodet fra høyre hjertekammer til lungene gjennom lungearterien. Lungearterien deler seg i to store hovedgrener, en til hver lunge. Disse deles igjen opp til et stort antall mindre årer som fører blodet videre til svært tynne blodårer i selve lungeblærene. Der tar blodet opp oksygen og avgir karbondioksid. Fra lungevevet kommer blodet over i små samleårer som blir større og kraftigere etter hvert som de nærmer seg hjertet, og samles i de to store lungevenene som til slutt tømmer seg i venstre forkammer. Blodet som har passert lungene er nå blitt oksygenrikt, og når det så på ny pumpes ut i det store kretsløpet gjennom aorta, forsyner det resten av kroppen med oksygen.

I hjertemuskulaturen oppstår det regelmessig elektriske impulser (ørsmå elektriske strømstøt) som får hjertemuskelen til å trekke seg sammen og pumpe blod. Disse impulsene ledes til de ulike delene av hjertemuskulaturen gjennom et innebygget elektrisk ledningssystem. Brudd eller andre feil i ledningssystemet fører til forstyrrelser i hjerterytmen. Slike rytmeforstyrrelser forekommer nokså hyppig hos gamle mennesker, og noen av de vanligste er nevnt i heftet om hjertekarsykdommer i geriatripermen.

hefte7_Kap1_10_utklipp_Figur_1_5-tekst

hefte7_Kap1_6_utklipp_Figur_1_5-1

Blodårene er forskjellige etter hvilken funksjon de har. Arteriene (pulsårene) må ha tykke årevegger og være bygget slik at de kan tåle trykket av at blodet pumpes fra hjertet ut til hele kroppen. Det meste av veggene består av elastisk vev og glatt muskulatur. Glatt muskulatur er ikke styrt av viljen og bevisstheten (se kapittel 3 i studiehefte 6, Bevegelsessystemet, om muskler). Innerst har åreveggen et tynt lag cellevev. Ytterst er det et lag med uelastisk vev.

hefte7_Kap1_7_utklipp_Figur_1_5-2

De minste forgreiningene av arteriene kalles arterioler. De består for det meste av glatt muskulatur, og kan trekke seg så mye sammen at det slippes lite blod igjennom.

Kapillærene er de aller minste og tynneste blodårene. De består som nevnt bare av et tynt lag vevsceller. Nettverk av kapillærer finnes nesten overalt i kroppen.

hefte7_Kap1_8_utklipp_Figur_1_5-3

Vener (samleårer) har tynnere vegger enn arteriene. I armene og beina har venene klaffer som gjør at blod strømmer i riktig retning til hjertet. Når musklene i armer og bein brukes, klemmer muskulaturen på venene slik at blodet får hjelp til å komme tilbake til hulvenene og hjertet.

hefte7_Kap1_9_utklipp_Figur_1_5-4

Figur 1.6 Lymfeknuter på halsen.

Lymfesystemet
Lymfesystemet danner et nett av lymfeårer fra ørsmå, tynne lymfeårene ute i vevene til et stort nett av årer i hele kroppen. Lymfeårer finnes i alle lag av kroppen. De minste lymfeårene kalles lymfekapillærer. Lymfekapillærene består av bindevev, mens de noe større lymfeårene har glatt muskulatur i veggen og har klaffer på samme måte som venene. Fra lymfekapillærene passerer lymfen gjennom lymfeknutene og føres deretter videre i større lymfeårer. Lymfen drives framover ved hjelp av muskelvenepumpen, på samme måten som veneblodet. Lymfeårene fra høyre side av kroppen forenes til den lille lymfegangen. Resten av lymfeårene forenes til den store lymfegangen. Denne munner ut i halsvenen, der lymfen tømmes og blandes med blodet.

 

Det finnes mange hundre lymfeknuter i kroppen. De er ofte plassert flere sammen i større eller mindre grupper på steder der lymfeårer møtes. Steder der det er mange lymfeknuter er på halsen, i nakken, under haken, i armhulen, lysken, og i hinnene som holder tarmene på plass.

Lymfeknutene filtrerer lymfen. Det finnes mange lymfocytter (se avsnittet om blod) i lymfeknutene. Disse cellene har en spesiell evne til å gjenkjenne for eksempel bakterier og virus som har trengt inn i kroppen og blitt ført til lymfeknutene med lymfen.

 

Figur 1.7 Snitt av lymfeknute.

 

Gjenkjenningen foregår ved at lymfocyttene oppdager spesielle kroppsfremmede stoffer, antigener, som sitter på overflaten av for eksempel bakterier. Når lymfocyttene på den måten registrerer kroppsfremmede stoffer, vil de sette i gang en komplisert prosess for å tilintetgjøre dem. Denne prosessen hører med til det som kalles immunforsvaret. Forsvarsreaksjonen foregår dels ved at lymfocytter selv angriper de kroppsfremmede stoffene, og dels ved at det dannes spesielle motstoffer, antistoffer, som har en liknende funksjon.

Lymfeknutene er med andre ord en del av kroppens immunsystem. Milten er et rødbrunt, knyttenevestort og blodfylt organ som ligger oppunder ribbensbuen på venstre side i magen. Den har samme funksjon som lymfeknuter, og filtrerer lymfen, lagrer og modner lymfocytter og setter i gang forsvarsreaksjoner fra immunsystemet.

 

  1. Se på tegningene av hjertet, men hold over navnene på strukturer og årer. Prøv å komme på navnene. Prøv gjerne mange ganger, inntil alle husker noen navn hver.
  2. Hver av dere velger ett av navnene fra tegningene, og forklarer hva den delen eller den åren brukes til.

 

Aldersforandringer i sirkulasjonssystemet

Det er ikke lett å skille normale aldersforandringer i hjertet fra avleiringer av kolesterol i arteriene (åreforkalkning eller aterosklerose). Men med årene blir hjertemuskelen stivere, og mengden blod som pumpes ut fra hjertet i løpet av et minutt (minuttvolum) reduseres. Særlig i aktivitet. Blodkarene blir også stivere ved høy alder, selv om det ikke foreligger forkalkning. Mindre elastisitet i åreveggen minsker evnen til å utjevne trykkbelastning, og fører derfor til høyere blodtrykk.

Hjertets reduserte pumpefunksjon sammen med økt motstand i blodårene gjør at blodgjennomstrømningen i vevene reduseres ved økende alder. Vevene får da redusert tilgang på oksygen og næringsstoffer. Det kan redusere sårheling hos eldre. Det gjør også at vevene ikke like godt tar hånd om infeksjoner.

Veneklaffene fungerer også dårligere hos eldre. Det gjør at blodet fra ekstremitetene, særlig beina, ikke blir ført like effektivt tilbake til hjertet. Særlig når eldre blir stående lenge uten å bruke musklene i beina. Det kan føre til hevelser i beina.

Hos eldre kan vi også se blodtrykksfall ved brå overgang fra liggende til stående stilling på grunn av aldersforandringer. Slike blodtrykksfall (ortostatisk hypotensjon) gir svimmelhet og en følelse av at det svartner for øynene.

 

  1. Svekket sirkulasjon kan blant annet føre til opphoping av væske i beina. Er det spesielle stillinger som kan forverre denne plagen?
  2. Hva kan gjøres for å forebygge eller lette slike plager?
  3. Hva kan gjøres for å lette ubehag ved blodtrykksfall ved stillingsendring?